Rikshospitalet

Psoriasisen har spredd seg som dem fleste har fått med seg og i morgen kl.12.30, så blir jeg lagt inn på riksen! :/
Men det blir litt godt, har for vondt til og klare meg hjemme..
Håper bare jeg får opp nett der fort, Kan gå fort, kan gå treiiiigt!! ;)
Medisinene jeg gikk på (Humira & Metotrexate) slutta og funke, eller kroppen støta fra seg humira og jeg begynnte på en ny sprøyte som het Stelara, Men den funker tydligvis IKKE som dere ser en smakebit av på bildene.
Så nå er det sykehus neste og jeg håper jeg blir fort bra og ikke må være i 2 mnd sånn som sist!!

Snakkes <3

På tide og fortelle (arr fjerning) :

Om timen jeg hadde på Aleris sykehus, mandag 28 februar 11 - kl.10.40 !

Jeg sto opp 06.30 og var full av nerver,

jeg droppa sminka da jeg hadde en følelse av at jeg måtte grine litt..

Kl.08.22 var jeg på toget og kjennte jeg grua meg helt forferdelig, det var jo tross alt veldig viktig for meg dette her!!

Kl.10.15 var taxien fremme og jeg fannt frem til dit jeg skulle og satt der og venta, jeg så på andre som også ventet og "fantaserte" om hvorfor dem var der og hun ene var en eldre dame på over 50år om ikke mer og jeg er bombe sikker på at hu skulle ta botox eller andre rynkebehandlinger *LerLitt*

Jeg skrev litt på mobilen menst jeg venta :

Nå sitter jeg her på Aleris sykehus i Oslo og jeg er så spennt, jeg veit ikke hva slags forventninger jeg skal ha...

Får jeg operasjon?

Får jeg den evt dekka?

Er det noe dem kan gjøre?

Vil dem evt prioritere meg?

Jeg veit virkelig ikke hva jeg kan forvennte, det er skummelt, hjertet dunker så jeg kjenner det i halsen, henda er klamme og jeg hyperventilerer!

Straks min tur...

Rett etter kom jeg inn til kirurgen, det var NÅ det skulle avgjøres!!

Og det endte med gråt - som jeg hadde tenkt på at kom til og skje..

Dette skrev jeg etter at jeg hadde vist fram mine arr :

Jeg fikk nei..

På venstre armen var det for mye arrvev og hun var redd huden min ikke ville ta imot ny hud pga psoriasisen, Og på høyre armen var det for stort og for stramt til og kunne sy igjen på nytt... Så jeg er skuffa, Men tok det greit, dette var siste forsøk på arrfjerning! Det er fælt og tenke på at jeg må leve med disse arra, Men sånn går det og jeg angrer så jævlig på at jeg ødelagde armene mine på denne måten!

Nå i ettertid har jeg tenkt masse...

Jeg hadde ønska jeg kunne skrudd tilbake tiden og stoppa selvskadinga, dette er ikke OK, Jeg vil så gjerne kunne gå i korte ermer uten og føle skam, jeg vil så gjerne se normal ut uten og få rare og stygge blikk, Jeg hadde ønska at jeg ikke ble syk, At jeg hadde hørt på alle som sa :

du kommer til og få stygge, stygge arr..

Men helt ærlig :

Jeg brydde meg ALDRI om hva noen sa, når man er så syk, så tenker man ikke fram i tid, man tenker ikke at man noen gang vil slutte med selvskadinga når den først var begynnt, jeg var for syk til og se at arra kom til og bli der for evig og alltid, men så skal det også sies at jeg aldri hadde trodd at jeg fortsatt levde nå i dag, snart 23 år gammel!

DA var jeg ikke frisk nok til og se fremover.

NÅ er jeg det :)

Jeg har sagt fra meg alle oppfølgninger fra miljøarbeidertjenesten, utenom samtaler hver tirsdag fra kl.20 til kl.21, Jeg har tatt et steg nærmere "friheten" og det føles OK! :)