30.1.12

Gjesteinnlegg 2

Hvem er jeg? Jo, jeg er ei jente på 20 år i fra Trondheim, mitt egentlige navn er ikke Eline, men på grunn av at ting er såpass sårbart enda, ønsker jeg å forholde meg noe anonym inntil videre. Jeg har slitt lenge med psyken, før jeg ble 18 var jeg mye innlagt på BUP lian pga suicidalitet, selvskading og psykose. Jeg kjempet meg gjennom dette ved hjelp av psykolog og medisin hjelp. Det var tøffe år og godt når det endelig var over.



Jeg levde et normalt liv i 2/3 år der jeg gikk ferdig helsefagarbeider faget på skolen, var med venner, festet, reiste, ja rett og slett levde, helt til sommeren 2011. Jeg ble utsatt for en traumatisk hendelse som fort skulle snu opp ned på livet. Jeg gikk i 2 måneder og fungerte normalt for det meste. Jeg begynte som helsefagarbeider lærling, tok på meg en ekstra jobb, og før jeg viste ordet av det jobbet jeg godt over 100 %, jeg gikk fra jobb på sykehjemmet til den andre jobben bare for å glemme. Jeg satt rett og slett ting på pause. Jeg begynte med selvskadingen igjen etter 2 år.

Det var da jeg ble innlagt på akuttpost ved Østmarka psykiatriske sykehus på grunn av alkohol-intox og suicidalitet.



Innkomst samtalen husker jeg meget lite av da jeg var ganske bedugget. Samtalen dagen etter ble en tårevåt opplevelse da jeg ble nødt til å fortelle hva som hadde hendt med meg, jeg løp ut av samtale rommet 2 ganger i løpet av de 15 minuttene. Jeg forsto da at det var faktisk ganske ille, jeg klarte ikke en gang at de brukte ordet overgrep. Den skammen jeg følte og fortsatt føler er ikke til å holde ut, nå skulle faktisk dette skrives i papirene mine, alle som noen gang får tilgang på disse får vite det. Når jeg skal til legen for en vanlig sjekk vil han kunne lese dette, imens jeg sitter der. Vel, det er ekstremt vanskelig og forklare, og sikkert vanskelig og forstå, men det er sånn jeg føler det. Iallefall ønsket de å ha meg der for observasjon i et par dager før jeg dro hjem igjen. Det hadde seg slik at jeg ikke ønsket behandling, jeg ønsket ikke å leve med den skammen og angsten jeg kjente på. Så dermed ble det tvungen observasjon for å utelukke en alvorlig sinnslidelse (i og med at jeg tidligere var inne i en psykose).



Det ble 3 tøffe uker på akutt posten, jeg ble tvunget til å kjenne på følelsene jeg tidligere hadde stengt ute med jobb. Hverdagen besto av samtaler jeg sprang gråtende ut ifra, selvskading, suicidale forsøk og konstante flash-backs av hendelsen. Jeg var sliten og lei, lei av å være innesperret, lei av å bli tatt i fra all kontroll. Men oppi alle disse følelsene kjente jeg også på at jeg var trygg, her kunne ingen skade meg eller gjøre meg noe vondt. Det ble rett og slett en kaotisk sammensetting.

I desember skulle jeg i politi avhør, dette var noe jeg gruet meg voldsomt til. Jeg hadde jo allerede lagt planer for å forsvinne før den dagen, men jeg var der. Det hele gikk mye bedre en forventet og jeg var et steg nærmere ''friheten''. Når det er sagt måtte jeg altså ta det over 2 ganger da jeg ble utrolig sliten.



Dagen for ut skrivelse var klar og jeg ble hentet av mamma. Jeg kunne ikke annet enn å gråte da jeg følte meg så maktesløs, jeg skulle tilbake til det vanlige livet, etter 3 ukers isolasjon.

Dessverre ble det for tøft og jeg valgte den letteste utvei og tok en overdose på de nye tablettene. Jeg sov sammenhengende i 1 døgn og var fremdeles vanskelig og få opp når vi skulle i samtale på akutten dagen etter.

Når jeg kom meg opp kjørte vi av gårde og jeg var helt borte. Jeg svarte på ting jeg ikke hadde blitt spurt om og jeg forklarte mamma det at jeg hadde en fryktelig til hangover etter medisinen jeg hadde fått foreskrevet. Det ble mye tull og til slutt fortalte jeg om overdosen jeg tok. Jeg ble hentet av sykebil og kjørt på sykehuset, og etter dette husker jeg bare glimt. Etter ett døgn på sykehuset var jeg klar for å dra tilbake på Østmarka og få hjelp. Denne gangen frivillig.



Grunnen til at jeg nå bestemte meg for å motta hjelp er fordi jeg ikke ønsker å gå rundt med disse tankene og flash-backs'ene, jeg hadde bestemt meg for å prøve alt før jeg endte livet, ikke for meg selv, men for alle rundt meg. Jeg vil jo ikke at de skal føle på samme smerte som jeg gjør nå, det er bare det at jeg hele livet har gått rundt å tenkt på andre enn meg selv. Så jeg tenkte at nå skulle jeg gjøre det JEG ønsket, og ikke de andre.



Vel, etter nok 1 uke på akuttposten ble jeg sendt videre til Leistad helsehus, det er et slags etterbehandlings opplegg der man skal klare seg selv. Du kan lese mere om det her: - http://www.trondheim.kommune.no/content/1117691861/Leistad-etterbehandling.




I tillegg til dette skulle jeg starte i behandling ved traume poliklinikken her på Østmarka. Det eneste spørsmålet var: Var jeg utskrivningsklar? Og sannheten er at jeg ikke var det. For vær dag som gikk på Leistad følte jeg selv at jeg ble dårligere og dårligere, jeg begynte å ty til sterkere stoffer og selvskadingen blusset opp. Når 3 uker hadde gått, ble det klart at jeg måtte inn til behandling ved døgn post, dermed ble Nidaros dps svaret. Jeg ble søkt inn og skulle få plass innen 2 uker. Det var da det ble mye styr, de på Leistad sa de muligens måtte skrive meg ut før jeg fikk plass ved N.dps. Jeg følte igjen at hele verden datt sammen. Jeg viste da at jeg kom til å bli dårligere enn jeg allerede var.



Etter mye hjelp fra mamma ble det slik at jeg fikk bo der inntil jeg skulle på N.dps. Altså var jeg på leistad i 6 uker. Nå er jeg på Nidaros Dps, og tar en dag om gangen. Jeg SKAL klare dette.



Blogg: http://www.elinesliv.blogspot.com/












Vil du sende inn et gjesteinnlegg? Send meg en mail på caroline88118@hotmail.com, Du velger selv om du vil være anonym eller ikke, vil du ha med bilder i innlegget må du sende med det!

2 kommentarer:

Swampoline sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Jenny sa...

<3